I en artikkel basert på 25 studier om samhandling i helsevesenet i Norge i kjølvannet av samhandlings reformen dokumenteres viktigheten av å jobbe med nettverk og gjensidighetsforståelse. Studiene er utført i perioden 2008 – 2016 og artikkelen ble publisert i Tidsskrift for velferds forskning 02/2018.
Hovedfunnet er at forskningsfeltet knytter samhandlings utfordringene til manglende møteplasser og lokale retningslinjer, samt at profesjonene mangler kunnskap om hverandres profesjons utøvelse. Vellykket samhandling beskrives i sammenheng med ansikt-til-ansikt-relasjoner og teamarbeid, samt relasjoner som er preget av likeverdighetstankegang og gjensidighetskunnskap. I tillegg er det et gjennomgående tema i studiene at helsetjenestens organisering skaper et spenningsforhold mellom profesjonene, noe som gjør samhandlingen utfordrende.
Tiltak som blir fremmet for å styrke samhandlingen er etablering av møteplasser og gjensidighetskunnskap.
Fysiske møter fremmet positiv samhandling og utvikling av et koordinert hjelpetilbud.
Artikkelens funn innebærer at man kan stille spørsmål ved samhandlings tiltak som fremhever standardisering og effektivisering av oppgavefordelingen uten sosial interaksjon mellom aktørene. Tiltak som skaper gjensidighetskunnskap og møteplasser på tvers av helsetjenestens mange grenser virker å ha større potensiale for å fremme samhandling. Man kan argumentere for at dette er tiltak som ikke er realiserbare handlingsvalg i en kompleks helsetjeneste. Likevel er dette sentrale funn som bør vektlegges innenfor de geografiske og medisinske områdene hvor samhandling tilknyttet bestemte pasientgrupper er avgjørende.
Artikkelen anbefales lest i sin helhet:
Helseprofesjoners samhandling – en litteraturstudie
Tekst: Vibeke Realfsen
